Motstanden mot å kjenne på tomhet

Digital illustrasjon: Maria Stensvold Ånonsen

Det er tidvis skummelt og tidvis fascinerende å gå inn og ut av historien om tomhet. For det er en historie jeg bærer med meg. Jeg kjenner meg tom. Tror på at jeg er tom. At ingenting er det som skapes gjennom meg. På dager når tomheten tar tak i meg er jeg ingenting. En sort hull uten øyne, hender og kropp. En båt uten årer og mannskap. En skog tømt for trær. Andre dager ser jeg tomheten gjennom øynene mine over alt. Veiene er tomme for biler. Huset er tomt for folk. Livet er tomt for hendelser. Jeg er tom for energi. Jeg har lyst til å unngå følelsen av tomhet. Den er ikke gøy å henge med. Den tar plass, gjør vondt, men i dag bestemmer jeg meg for å sette meg ned med tomheten. Tegne den. Fargelegge den. La den fylle opp plassen den vil ha. Og jeg liker den litt når jeg tegner den. Tom får et uttrykk. Den er absolutt ikke liten, men fargerik. Hard. Kantene. Skrellet. Alt annet enn tom. Jeg kjenner motstanden i meg mot å dele meg slik jeg kan kjenne meg når jeg ser tomhet. Fingrene vil ikke trykke på “Continue”. Det er for annerledes. Rart. Og likevel: jeg hopper i det. For av og til er dagene slik. Vi tror så sterkt på at “sannhetene” vi forteller oss selv er sanne. Men hva om de ikke er det?