Det ukjente

Digital illustrasjon: Maria Stensvold Ånonsen

I dag da jeg satt og tegnet kjente jeg en uvilje i meg. Tanken som kom var at jeg ikke har lyst til at tegningen skal se slik ut. Jeg vil den skal være annerledes og kjenner jeg smiler av tankene mine. Det er litt nytt, men jeg synes tanken er et veldig godt eksempel på hvor vanskelig det er å være åpen for livet og at livet alltid er i bevegelse. Jeg kjenner igjen tanken. Den kommer som en motstand mot å se meg selv som mer enn det jeg så meg selv som i går. Motstanden handler også om at noe i meg sliter med å gi slipp på former, farger til fordel for nye former og farger når jeg tegner. Det er lett å bli fast i hvordan jeg ser meg selv, men også i hvordan jeg ser andre mennesker. Det er lett å tenke at den vi var i går eller for en uke siden er den vi er i dag. Jeg kjenner hvordan det trekker seg sammen i brystet. Hvordan noe i meg har lyst til å gjøre alt mest mulig trygt og kjent. Som om kjent og trygt er det samme som vitalt. Jeg tror ikke egentlig på den tanken. Jeg tror vi er i skapelse hver dag og jeg tror det finnes rom for enda mer av oss, enda flere sider av oss om vi tør å tillate å stadig bli skapt. Det å tørre å være åpen for det ukjente kan ta oss med til nye steder. Nye skoger. Nye farger. Nye former. Om vi er villige til å gi slipp på den vi tror vi må være og møter oss selv med mykhet. Av og til klarer jeg ikke finne noe annet mykt enn en ullgenser, men det får nå være. Da begynner jeg med ullgenseren.